En helt vanlig dag på jobben

Tirsdag til torsdag var infogjengen på tur til Caranavi for å besøke prosjektene i området rundt byen. Veier er ikke det som det brukes mest på her i Bolivia, så det var en til tider mindre behagelig tur. Men vi overlevde, og kom oss til og med firhjulstrekker fram og tilbake på ei knirkete hengebru et uvisst antall ganger.


Caranavi ligger ved inngangen til jungelen, så det var heite kveite varmt der nede. Misjonsalliansen har mange forskjellige prosjekter i området. Utvikling av det tropiske jordbruket er et av prosjektene. På det området har organisasjonen blant annet bidratt med penger til vanningsanlegg. Vi var ute og besøkte fruktplantasjer som hadde fått støtte til vanningsanlegg. På plantasjene vi besøkte var det hovedsakelig dyrking av bananer og mandariner, men de hadde også appelsiner, mango, lime, papaya og andre tropiske godsaker. Og det var selvfølgelig fritt fram å plukke det vi måtte ønske.


Torsdag var vi på en kaffeplantasje. For en kaffoholiker var det veldig gøy å se hvor de edle dråpene kommer fra. Dessverre var det ikke mulig å kjøpe med seg kaffe fra plantasjen, så vi er nødt til å ta til takke med Kaffe Caranavi på Viks kontor.


Skole og helse er to andre områder som Misjonsalliansen er med og støtter. Onsdag var vi på besøk på en skole som organisasjonen har vært med og støttet. Det var veldig populært med besøk, og det var bare såvidt vi fikk dra videre. Men videre måtte vi, for vi skulle på en skikkelig jungeltur. Det er noe av det morsomste jeg har vært med på her nede. Det ble sagt at det var et kvarter å gå, men i boliviansk tid betyr det rundt tre kvarter til en time. Jeg må innrømme at det ikke var like gøy hele tiden, rennende svett og styggredd for slanger som jeg var, men opplevelsen var stor. Spesielt da vi måtte krysse elva tre ganger til fots og en gang på bambusflåte for å komme tilbake til bilen.


Turen til Caranavi er noe av det gøyeste og mest interessante jeg har vært med på, og det er ikke så verst å kunne kalle det en helt vanlig dag på jobben.

Påskekos i herlige Buenos Aires

Chicasene har nå vendt nesen hjem til La Paz etter en fantastisk uke i Buenos Aires. Turen nedover gikk veldig bra, dog var vi småredde for å ende opp med flysnuten i et eller annet fjell på veien.

Lørdagen gikk med til å se seg rundt i sentrum av byen. Søndag dro vi på markedet i bydelen San Telmo. Der hadde de utrolig mye fint og spennende av både gamle og nye ting. Mandag dro vi til bydelen Boca som har masse å by på. Der så vi blant annet stadion til Boca Juniors, i tillegg gikk vi i gaten kalt El Caminato og så de mange fargerike husene der. Boca er en bydel med masse tradisjon og sjel, og det var opptil flere par som danset tango i gatene.

Tirsdag var vi på gravplassen der Eva Peron, Evita, ligger gravlagt. Deretter dro vi til bydelen Palermo hvor mange unge designere holder til.

Grytidlig onsdag morgen tok vi båt over til Uruguay og byen Colonia. Vi hadde en halv dag der, noe som egentlig var nok. Om kvelden skulle vi egentlig tilbake til San Telmo for å være med på tangoshow, men showet ble avlyst da himmelen åpna seg og regnet begynte å hølje ned. Torsdag hadde vi en rolig dag i byen som vi benyttet til å få litt sol på kroppen og å få kjøpt de siste gavene før hjemreisen på fredag.

Det er ikke første gang jeg har tilbrakt påsken på den andre siden av kloden, og det føltes like rart denne gangen. Påskesol ble det, men i stedet for snø og minusgrader, ble det plussgrader og bikinitemperatur. Selv om jeg savnet den norske påsken litt, var det likevel en helt fantastisk måte å feire påsken på sammen med chicasene i Buenos Aires. Selve byen er et kapittel for seg selv. Den er utrolig bra på alle måter, så jeg anbefaler alle å dra dit hvis muligheten skulle by seg.

Flere bilder fra Buenos Aires ligger på http://www.facebook.com/album.php?aid=104240&l=2a1ef&id=678725112

Påsken ble avsluttet med påskegudstjeneste på Påsketoppen på drøyt 4 000 meter med en nydelig utsikt over hele La Paz.

Buenos paaske!

Fem chicas er naa paa paasketur til Buenos Aires naa, og vi koser oss. Byen er fantastisk, og det er deilig og varmt her nede. I dag har vi vaert paa et svaert vintage marked med masse klaer, antikviteter og snurrepipperier. Mye fint og morsomt aa se og kjoepe.

Tirsdag har vi planer om aa ta baat over til Uruguay. Det tar to timer og det skal visst vaere en fin tur. Greit aa kunne krysse av enda et soeramerikansk land paa lista.

Vi skal ogsaa proeve aa faa med oss en fotballkamp, men vi er litt halvskremte for aa dra paa kamp her nede. 16 drap paa to aar, og et drap saa sent som i siste uke gjoer at vi er litt skeptiske. Men aa faa med seg en fotballkamp i selveste fotballandet Argentina hadde vaert overlegent, saa vi haaper og tror det skal ordne seg.

Ellers er planene aa nyte sola og livet. Ditta blir artig, du!

God paaske til alle:)

VM i rom.kom og andre koseligheter

Å bo i et hus som er stappa med chicas kunne betydd et uvisst antall chickflicks og intriger i bøttevis. På Casa Alianza betyr det i stedet VM i amerikanske feel-goods og rom.koms, fellesmiddager, kosekvelder og gode samtaler til langt på natt.

Dessverre begynner noen av chicasene å vende nesen hjemover, men vi er fortsatt en god gjeng igjen på casaen. Nå om dagen går det for det meste i jobb. Vi jobber fire dager i uka, og de fleste jobber på El Alto. Dette er en millionby som ligger på rundt 4000 meters høyde, og det tar ca en time og 2-3 minibusser for å komme seg dit, alt avhengig av hvor du skal hen i byen. Høyde, språk og utfordringer jobben måtte bringe med seg, gjør at man er ganske utslitt etter en dag på jobb. Da er det godt å komme hjem til varmen, en klem og noen å dele dagens begivenheter med. Kvelden ender gjerne med en film. "Skal vi ta en lett en?". Plutselig kunne vi krysse av enda en rom.kom på lista.

Mitt lille land...

... der skog

og fjell står plantet mellom




hus




og mennesker.




Og ord.



Og der frihet




og drømmer gror.

(Ole Paus)

Første uka på jobb

Fra kunstgressbanen på El Alto: "Ja til sport, nei til stoff"

Denne uka har vært den første "ordentlige" arbeidsuka vår her nede. Dog ble den litt amputert. Årsak? Man spiller ikke fotball når det regner må vite.

Mandagen ble tilbrakt på informasjonskontoret. Da satt Kristin, Sissel, Arild og jeg og hadde drodling, drøsing og idémyldring. Vi kom fram til mye kjekt og stas vi har lyst til å gjøre i månedene framover. Vi planla blant annet tre turer til prosjektområdene i Caranavi, Sorata og Combaya. Reportasjeturer. Eg likar:) Etter en svært interessant og innholdsrik introuke der alle prosjektene ble presentert og vi selv fikk se at de faktisk funker, kommer det til å bli veldig gøy å jobbe med informasjon om arbeidet som gjøres her nede.

Så til den litt amputerte fotballuka. Sissel, Hanne og jeg dro tirsdag morgen opp til El Alto sammen med Ben-Tore. Da møtte vi hovedtrener og reservebestefar for tre måneder: Gualberto. En mann på kanskje femti-seksti år med et hjerte som banker både for fotballen og for volontørene han får lov til å ha med seg. Første trening skulle egentlig være onsdag morgen klokken halv ni (noe som i praksis betyr at vi må forlate casaen litt før sju. Det tar tid å klartre drøyt 700 meter opp til El Alto med de hurkeskurkene av noen minibusser som er her). Da Sissel og jeg kom opp til El Alto, viste det seg å ikke være trening allikevel på grunn av det tidligere nevnte regnet. Vi fikk dog se den ene grusbana vi skal være trenere på, og Gualberto tok et lite kurs med oss om hvilken form en fotballbane har, hvor store målene er, etc. Spanande.

Fredag hadde vi vår første trening. Morgentreningen ble avlyst på grunn av regn, men ettermiddagstreningen var bankers. Treningen foregikk på banen Alto Lima, og det var stort å få møte gjengen på rundt 20-25 gutter i alderen 10-12 år. Dette var bare en av gruppene vi skal være med og trene framover. Først satte Gualberto opp en oppvarmingsøvelse med et uvisst antall kjegler guttene skulle løpe rundt, over, ved siden av, etc. Deretter fikk Hanne og jeg ansvaret for de minste mens Gualberto trente teknikk med de største. De yngste ble i fyr og flamme da de skjønte at de skulle få spille det meste av treninga.

En liten del av arbeidet vårt på fotballskolene Futbol cruza fronteras (Fotball krysser grenser) blir å drive med opplysningsarbeid i forbindelse med hygiene, kosthold og andre ting som ligger veldig naturlig for oss der hjemme, men som ikke kan sies å bli prioritert på samme måte her nede. Den viktigste grunnen er nok ressurser. Sjokolade og annet snop er for eksempel mye billigere og enklere å få tak i enn en banan eller andre sunnere alternativer. For det første betyr sjokoladen kortvarig energi, for det andre betyr den et enda mer intensivert angrep på tenner som i de fleste tilfeller dessverre er råtne fra før. Vi har derfor fått i oppgave å prøve å lære ungene å spise den bananen i stedet for Snickersen, og heller ta med seg vannflaske enn brusflaske på trening. Riktig hygiene, både tannhygiene og resten av kroppshygienen, blir også viktig å lære bort.

Første arbeidsuka er altså unnagjort, og jeg gleder meg til de neste. Jeg føler meg veldig heldig som får lov til å bruke ukene på å jobbe med to av tingene jeg liker best å gjøre; skrive og å spille/trene fotball. Jeg har vært her nede halvannen måned, og jeg har sett at arbeidet som gjøres både er viktig og nyttig. Det handler nemlig ikke om veldedighet, men om rettferdighet.