Hogar Virgen de Fatima

Det er navnet på barnehjemmet der vi jobber. Av forskjellige grunner er det ikke lov til å ta bilde inne på barnehjemmet, derfor har jeg ingen bilder av barna. Men en ting er sikkert: De er fantastisk nydelige!

Nå har jeg jobbet på barnehjemmet i snaut en uke, og det gir så utrolig mye å komme dit når en ser hvor mye det betyr for ungene at vi er der. Vi er ca to voluntører per hus, og i hvert hus er det ca 15 barn. I mitt hus, Casa Rosada, er det unger mellom to og seks år. Vi to voluntørene, Anita og jeg, er der tre timer hver dag. Resten av tiden er det en "mamita" som har ansvar for alle barna. Når det er én mamita og rundt 15 barn, sier det seg selv at det kan bli mangel på oppmerksomhet for barna selv om mamitaene gjør så godt de kan. Det er derfor det er så fint å kunne være der og bidra til å gi ungene litt mer av oppmerksomheten de setter så stor pris på. I tillegg er det visst ekstra stas at noen med vår hudfarge viser leker med dem og gir dem oppmerksomhet. Det bolivianske samfunnet er svært sammensatt, og det er langtfra fritt for rasistiske holdninger.

Vi skal være på barnehjemmet fram til slutten av januar. Da begynner vi å jobbe ute i prosjektene. Jeg regner dog med at det blir noen timer på barnehjemmet senere i løpet av oppholdet her. Jeg håper i alle fall det.

Mi profesora

Dette er Tania. Hun er min privatlærer i spansk. En smart og flink dame i 60-årene som jeg tilbringer en del tid sammen med om dagen.

Jeg har tre skoletimer med spansk hver dag, annenhver dag starter jeg åtte og annenhver dag kvart over ti. Jeg hadde spansk da jeg studerte i Australia, så jeg kunne litt fra før, men jeg merker at jeg har laaangt igjen før jeg kan forstå og snakke språket godt. Spansk er dog et veldig interessant og fint språk, og det gjør at jeg er ganske motivert for å lære, og jeg prøver å lytte godt når folk rundt meg snakker sammen. Spansktimer er en ting, en annen ting er å høre språket bli brukt av folk som kan det.

Totalt skal jeg ha 60 timer sammen med Tania. Alle voluntørene skal ha det samme. Jeg regner med at jeg er ferdig med de daglige timene en gang i slutten av februar, så da er det bare å håpe å tro at jeg har blitt litt mer fluent enn jeg er nå. Det er fortsatt et stykke igjen til skravla går for å si det sånn:)

Fútbol en Bolivia

... og da snakker vi ikke fotball a la Tippeligaen.

Søndag var det duket for semifinale i Aerosur-cupen mellom Bolivar (lag fra La Paz som er et av landets beste fotballag) og Blooming fra Santa Cruz de la Sierra på Estadion Hernando Siles. Det øste ned i timene før kampen, så det la nok en liten demper på både det som skjedde på og utenfor banen. Men kamp ble det!

Det var gjestene som begynte best, men Boliviar kom etter. Da det var gått ca halvtimen av andreomgangen, utlignet Blooming til 3-3, noe som ble et lite slag i trynet for laget fra La Paz på grunn av de mange og utrolig store sjansene de ikke hadde klart å få uttelling på i løpet av andreomgangen. Kampen endte 3-3 etter VM i uthaling av tid fra bortelagets side.

Det hadde nok vært mer stemning og temperament om vi hadde gått på en kamp i Brasil eller Argentina i stedet, men det var heftig stemning til tider på stadion i Miraflores også. Dommertrioen fikk blant annet politieskorte ut av banen både etter første- og andreomgang. Kanskje greit etter å ha dømt ca 32 offside hvor rundt halvparten virket heller tvilsomme.

Søndagens kamp var min første fotballkamp i Sør-Amerika, men garantert ikke den siste. Jeg har store planer om å få med meg flere kamper her i La Paz, i tillegg skal jeg prøve å få sett kamper i andre land jeg besøker. Fotball er lidenskap over hele verden, men her i Sør-Amerika er fotballidenskapen helt utrolig spesiell. Detta blir artig!

Vår lille danske oase

Med stjerner i øynene og entusiasme så hun nesten ikke klarte å sitte stille, fortalte Ida N om gårsdagens oppdagelse: El Consulado. Det er en liten dansk restaurant i et hus midt i hjertet av La Paz som tidligere var Panamas konsulat. Nå er det en kartoffelsnakkende skjeggete mann i skinnbukser og kona hans som driver stedet, og koseligere sted skal du lete lenge etter.

Da vi kom inn føltes det akkurat som å komme inn i et dansk sommerhus på Jylland. Vi spiste maten i vinterhagen bak huset, og hvis vi ville, kunne vi gå ut og sette oss i den grønne hagen utenfor med en kopp kaffe etterpå. Hele greia var rett og slett et herlig opplegg, og maten, hjemmelaget ost- og baconburger i foccaciabrød med grove nachos og hjemmelaget ketsjup og guacamole, var nydelig og veeldig billig.

Caza Alianza sin agua

Direkte oversatt: Caza Alianza uten vann. Fredag morgen var det ikke lenger vann i kranene, og i dag har vi fått vite at et muligens ikke blir vann på 10 dager her i området. Normal vanntilførsel blir det visst ikke på to måneder. Mañana mañana osv!

I dag måtte vi ut på tur og hente vann i dunker for å få dekket de mest nødvendige behovene (og det er jo ikke til å stikke under en stol at det er mye en trenger vann til når 16 jenter bor sammen..) Vannhenting var tungt arbeid, men vi kan jo trøste oss med at vi kanskje fikk en smule strammere biceps (eller triceps, eller kanskje akilles).

Løsningen på vannproblemene denne helgen har for mange av oss vært å benytte oss av et spa på et hotell oppe i byen. Der koster bruk av spa i tillegg til 45 minutter massasje rundt 120 kroner. Det blir nok imidlertid ingen dagligdags utskeielse, så vi får prøve å finne på andre fiffige løsninger for å holde oss rene framover. Kanskje jeg burde kjøpt vannpumpe og ikke gris på Alasitas i går

Første uka i La Paz

En drøy uke har gått her i La Paz, og det har vært en ganske så innholdsrik uke. Alle voluntører og studenter er nå på plass på Caza Alianza, og vi er til sammen 16 norske jenter her. De første ukene skal vi ha spanskundervisning hver dag, i tillegg til å jobbe på barnehjem eller handicapsenter. Om en drøy måned skal vi begynne å jobbe ute i prosjektene, som blant annet dreier seg om arbeid på helsesenter, å være fotballtrener eller engelsklærer. Jeg skal jobbe mye med informasjon, i tillegg skal jeg jobbe med prosjektet Fotball krysser grenser.

Den første uka begynte veldig bra. Vi besøkte barnehjemmet, dro litt rundt i byen og så oss rundt, og nesten daglig dukket det opp nye fjes å bli kjent med på cazaen. Som jeg skrev sist, endte uka i senga for to av oss. Vi fikk diagnosene i går, og det viste seg at Mari har salmonella mens jeg har E-coli. Nå er det derfor tid for en real hestekur med antibiotika for las chicas fra både den riktige og den gærne sia ta Mjøsa. Formkurven peker imidlertid oppover, så jeg håper jeg får min første dag på barnehjemmet i morgen.

Lørdag skal vi på noe som heter Alasitas. Hele opplegget starter i dag (24. januar) med at de begynner å selge bittesmå miniatyrer av forskjellige ting som folk må kjøpe hvis de ønsker seg tingen i reell størrelse. Hvis man ønsker seg en bil, kjøper man seg en bil i miniatyr, und zu weiter. Her kan man også ønske seg en kjæreste. Da må man få en annen person til å kjøpe en hane/høne til seg, og jo høyere og penere hanen/høna er, jo høyere og penere blir kjæresten. Lurer på om det er omsetning på de små og mindre pene hanene/hønene?

Ellers alles gut i La Paz. Vi er en bra gjeng og har det gøy sammen. Neste helg drar mange av oss til Oruro (jeg tror det er sånn det skrives). Da er det karneval. Jeg har en anelse om at det blir litt heftigere tilstander der enn da jeg kledde meg ut som prinsesse på karnevalet i Fredheimvegen barnehage for et uvisst antall år siden.

Rusa på rosa

Kanskje ikke rusa, men i alle fall mye bedre pga ymse rosa medikamenter som et resultat av det første møtet med det bolivianske helsevesenet.

Fredag begynte formen å skrante, lørdag var den laber, og natt til søndag og hele søndag var den rett og slett dårlig. Derfor måtte "Dr. Feelgood" (boliviansk lege med tysk navn som snakker engelsk) avlegges en visitt søndag ettermiddag. I mitt tilfelle snakket han om en kombinasjon av dehydrering og salmonella eller e-coli. Det var også en annen voluntør som var med til legen; Mari fra Gjøvik. Og hva vi mistenker å være grunnen til to utslåtte voluntører:

Både Mari og jeg bestilte dette berget av mat på en restaurant som heter Charlie Papa torsdag kveld. Vi spiste ikke opp halvparten engang, men vi spiste i alle fall kyllingen, som antageligvis er synderen når det gjelder mageproblemene.

Vi tok noen mindre hyggelige prøver i går, så nå venter vi på å få vite hva slags lumske basselusker som lurte seg med i salaten som så så god ut.

I Bolivia!

Og dette er altså den bolivianske varianten av Eiffeltårnet; Los Eiffeltaarnos. Ikke helt sant. Forklaring følger.

Nå er jeg endelig i Bolivia etter en reise som gikk svært svært bra. Flyet var (som vanlig, og denne gangen heldigvis) forsinket fra Gardermoen. Da vi kom til Paris hadde flyet til Sao Paulo dratt, og damen bak skranken kunne meddele at neste fly gikk 23.15. Jeg ble i fyr og flamme over endelig å få se Paris, og dagen i den franske hovedstaden svarte definitivt til forventningene. Jeg fikk sett det som var av se av ymse saker en "bare må" få med seg i Paris (som den saken på bildet), før jeg satte meg på en kafé. Der møtte jeg et par hyggelige australiere og hadde en veldig bra dag og kveld med dem før jeg vendte nesa tilbake til flyplassen. Turen til Sao Paulo gikk greit, men 10 timer på flyplassen der var ikke veldig moro. Så gikk turen videre til Santa Cruz i lavereliggende deler av Bolivia, før vi brått og brutalt landet på 4000 meters høyde på El Alto, La Paz. Vi tok et realt magadrag okysgen før vi forlot flyet, og veien gjennom ymse kontroller og bagasjeutlevering ble tilbakelagt i et svært rolig tempo. Utenfor ankomstshallen sto to fra Misjonsalliansen og tok imot meg og sørget for at jeg fikk en god start på tiden her.

Etter en relativt behagelig natt i ny seng, var det en innholdsrik dag i vente. I dag har vi hatt innføringsmøte og omvisning i La Paz. I tillegg har vi vært på barnehjemmet hvor vi skal jobbe, noe som var en svært sterk opplevelse. Jeg både gleder og gruer meg til de neste ukene der. Etterpå brukte Hanne (en annen voluntør) og jeg drøyt en time i supermarkedet. Ting tar tid når du ikke vet hva du skal ha og hvor du skal finne det, i tillegg er den første tiden med lite oksygen veldig slitsom, og ting må ta tid.

Jeg skulle egentlig ha min første spansktime i morgen, men Tania, min engasjerte lærer, hadde ikke tid i morgen og måtte ta det i dag. Spansk er og blir et spennende språk, og jeg gleder meg til å bli bedre i det. Tania ga meg i lekse til fredag å skrive om familien min. Mi padre no tiene pelo largo. Si, papa?:)

Nå er det leggetid her i Bolivia. Litt rart å tenke på at dere snart står opp. Uansett har det vært en lang og innholdsrik dag her i La Paz. Det er en veldig fin og ren by, og folk er snille og hjelpsomme her. Folkene her på Caza Alianza er også veldig hyggelige og hjelpsomme, og jeg er spent på og gleder meg til fortsettelsen.

Ready for take off

Det var vel kanskje å ta i litt. Kofferten står fortsatt som et stort, sprikende gap og venter på det jeg måtte finne på å hive oppi. Og for å være helt ærlig, er jeg litt usikker på akkurat hva som er lurt å hive oppi. Noen sier sommerklær, andre sier ull. Er det rart en blondine blir litt forvirret? Akkurat det med blondine er en sannhet med modifikasjoner for øyeblikket. Den ellers så blonde manken har blitt farget mørkebrun for anledningen. Jeg hadde nok klart meg greit som blond i Bolivia også, men det gjelder å ta noen forholdsregler. Da tenker jeg spesielt på natten jeg skal tilbringe alene i Sao Paulo. Noe sier meg at platina ikke er gjengs der nede.

Lat øss prata om noko anna. Avreise nærmer seg med stormskritt. I natt klokka halv fire setter far, datter og Volvo snuten i retning Gardermoen. De siste dagene har bestått av hektisk aktivitet for å få ordnet alt som er greit å ha ordnet før en skal befinne seg på den andre siden av kloden i drøyt fire måneder. Steik, det er litt surrealistisk det hele. Det kribler skikkelig i magen nå. En god blanding av nervøsitet, forventninger og spenning tror jeg det er. Men jeg håper da at alt er i boks.

Så om noen timer er det bye bye Norge. Første stopp er Paris, så Sao Paulo med en natt på hotell i en av verdens største byer, deretter Santa Cruz i Bolivia, og endelig La Paz som skal være min hjemby i drøyt fire måneder.

Jeg kommer til å savne familie, venner og kolleger veldig. Jeg skal prøve å skrive updates så mye jeg kan så dere kan følge med. Og det er selvfølgelig bare å kommentere i vei:)

So long!