En åndelig vandring

Søndag dro 12 av chicasene til Åndenes dal - en spennende dal med flotte og fascinerende fjellformasjoner.

Jeg dro med meg fleksen og tok mange bilder som ligger ute på http://www.facebook.com/album.php?aid=97004&l=536a5&id=678725112

Sjekk spesielt ut bildene fra turen ned igjen.

Dødsveien ned ... og oppattatt

Lørdag var ni av chicasene på en av de fineste og tøffeste turene Bolivia har å by på: Dødsveien på sykkel. Vi begynte i kulda på 4700 meters høyde. Da var det greit å ha seks lag med klær og Bergansen ytterst. Første delen av turen gikk på asfaltvei, men etter en vann-, sjokolade- og tissepause litt nedover i dalen, begynte vi på den heftig humpete grusveien. Jeg må innrømme at visse grenser ble tøyd i forhold til hvor fort jeg syns det er komfertabelt å rase nedover sleipe grusveier på sykkel i løpet av turen.


Etter å ha syklet i nærmere seks timer, hadde vi lagt bak oss 3600 høydemeter og 66 kilometer. Rumpe, armer og lår var mildt sagt mørnet etter den seks timer lange milkshake-reklamen, men det var utrolig deilig å tenke på at vi hadde syklet selveste Dødsveien. Og overlevd! Det er en grunn til at veien har fått navnet, så det er sprøtt å tenke på at den var hovedveien mellom La Paz og Caranavi for bare ett år siden.

Etter å ha fått av oss alt utstyret og de gjennomvåte klærne våre, var det deilig å nyte lunsjen som var medbrakt fra vår lille danske oase. Deretter hoppet noen av oss ut i bassenget før vi tok en dusj og masse bilder, før vi satte oss inn i bussen for å dra hjem. Dengang ei. Et stykke på vei måtte vi snu på grunn av jordras på den nye veien som ble bygd for å erstatte Dødsveien. Hvordan skulle vi da komme oss hjem? Jo, vi måtte kjøre Dødsveien. Det var en absolutt interessant, men ikke veldig morsom opplevelse i regnet og mørket. Dog gikk det ganske radig, og vi var oppe på asfalten igjen med snuten i retning La Paz før vi visste ordet av det.

Jeg fikk ikke tatt så mange bilder på turen, men de jeg tok ligger på http://www.facebook.com/album.php?aid=96969&l=8bbf3&id=678725112

Velintrodusert

Denne uka har vi hatt introuke. Vi har dratt rundt og blitt introdusert for prosjektene Misjonsaliansen har i Bolivia og som vi skal jobbe med.

Mandag tilbrakte vi på hovedkontoret hvor jeg og to andre voluntører skal jobbe med informasjon. Tirsdag var vi på besøk på en skole hvor vi endte opp med å synge "Jeg gikk en tur på stien" tostemt. Those crazy Norwegians. Onsdagen tilbrakte vi med å besøke lånekunder. På slutten av dagen besøkte vi kunstgressbanen Misjonsalliansen har vært med på å finansiere på El Alto - et sted jeg håper jeg kommer til å tilbringe mye tid. Torsdag slo magen atter krøll på seg, så jeg ble værende på casaen mens de andre dro til prosjektområdene i Combaya. Der ble de hedersgjester under feiringen av byens 19-årsdag. Fredag begynte vi dagen med et besøk på HIV/AIDS-prosjektet til Misjonsallisen mens resten av dagen ble brukt til å forberede taco til kveldens fest med de Misjonsalliansen-finansierte BUMAN-studentene.

Uka var veldig interessant og lærerik, og nå gleder vi oss til å begynne å jobbe med det vi kom hit for.

En liten oppsummering etter en måned i lamaland

Jeg har vært i Bolivia i en drøy måned, og det er på tide med en liten oppsummering. Jeg har rabla ned ganske mye på bloggen fra før, men det har blitt ganske mange opplevelser og inntrykk å fordøye på en måned - inntrykk og opplevelser som kan være greie å sette ord på.

For det første er jeg veldig glad for at jeg dro. Dette er en opplevelse for livet som jeg ikke ville vært foruten. Bare på en måned føler jeg at jeg kan leve lenge på inntrykkene og opplevelsene jeg sitter igjen med og som jeg kan ta med meg videre. Da er det herlig å tenke på at jeg skal være her i tre måneder til.

Den første måneden har vært preget av spansktimer og barnehjemsarbeid. Dessverre har måneden vært sånn smått sykdomspreget. E.colien var mindre behagelig, og ellers har nok ikke kroppen justert seg helt til høyden ennå. Jeg merker at jeg er mer redusert her enn hjemme, i tillegg er det veldig lett for at vi smitter hverandre når 16 jenter bor så tett. Men det ordner seg når kroppen blir vant til å leve et par-tre tusen meter over vanlig flatbygdene-på-Hedmarken-høyde.

Det går bedre og bedre med spansken, og jeg tror jeg kommer til å oppleve en svært stigende læringskurve når det gjelder språket når jeg skal ut og begynne å jobbe med folk ute i prosjektene.

Fredag hadde vi vår siste ordinære dag på barnehjemmet. Vi skal nok tilbake noen dager, men allikevel var det en veldig trist dag. Ungene er utrolig nydelige, og de setter sånn pris på at vi er der, derfor er det så vondt å tenke på at "voluntaria"-ene ikke skal være der hver dag framover. Det ble snørr og tårer da vi dro, men som sagt håper vi på å komme oss tilbake igjen noen dager senere, så det blir nok ikke siste gangen vi ser skjønnasene.

Utenom spansk og barnehjemsarbeid, har dagene vært preget av mange opplevelser både på casaen og på tur rundt omkring. Vannet er fortsatt ikke tilbake på casaen. Vi trodde det hadde kommet tilbake for godt her om dagen, men plutselig var det ikke vann igjen, gitt. Vi håper og tror at det skal komme tilbake for godt snart. Ikke for det; vi klarer oss veldig greit slik situasjonen er nå, men vi hadde ikke sagt nei til en tilværelse hvor det var litt enklere å dusje og vaske klær og ymse andre ting som skal til for å føle seg vel. Hytteturen har vart lenge nok for å si det sånn.

Men om det ikke er luksus når det gjelder vannsituasjonen, skal det ikke stikkes under en stol at vi har det ganske greit ellers. Det er en hushjelp på casaen som rer opp sengene våre hver dag. Hun skifter også på senga og gir oss rene håndklær når det trengs. Siden Bolivia er et av verdens fattigste land, er det meste veldig billig her. Det er ikke uvanlig å få en fireretters lunsj til rundt 20 bolivianos (ca 15 NOK). Det høres kanskje ekkelt ut, men det "beste" både for oss og Bolivia er om vi lever livet her nede. Å bruke penger på mat, ting og tjenester er faktisk den beste bistanden vi kan yte her nede. Dog finnes det grenser for hvor mye "luksusliv" som føles bekvemt å føre her nede i et av verdens fattigste land, så vi holder oss greit i skinnet allikevel.



I morgen (mandag) starter vi på introuka. Da skal vi bli kjent med prosjektene Misjonsalliansen holder på med her nede. Voluntørene jobber fire dager i uka. Jeg har fått drømmeuka med to dager på informasjonsavdelingen og to dager som assistenttrener i fotball. Som jeg har skrevet før, er det et helt annet forhold til fotball her nede enn vi er vant til, noe jeg syns er utrolig spesielt og rørende å se på. Å kunne få være med å bidra til at unge kommer overens gjennom fotballen er derfor noe jeg gleder meg stort til.

I løpet av den første måneden i Bolivia har det, som dere har kunnet lese på bloggen, også blitt litt reising. Det er utrolig mye å oppleve både her i landet og i nabolandene, så jeg gleder meg til å reise og se mer. Nå har jeg muligheten, og den har jeg tenkt til å ta. Vi har blant annet planer om å få kommet oss til Buenos Aires, Uruguay, Peru med Machu Picchu, i tillegg til å få reist og sett mye av det som er å se her i Bolivia. I mai håper Hanne og jeg på å få kommet oss til Los Angeles. Det er foreløpig en liten drøm, men vi håper den blir virkelig. Spesielt siden vi kan bo gratis der nede slik at det ikke blir så dyrt. Det ser derfor ut som om drømmen min om å dra til USA ikke er så langt unna:)

En liten konklusjon av måneden i Bolivia: Massevis av opplevelser, inntrykk, hyggelige folk, gode stunder og triste stunder. Dog går det som oftest veldig greit å komme seg gjennom de triste stundene som måtte være når en god gjeng på 16 bor sammen. Jeg har det utrolig bra, og jeg gleder meg til de tre neste månedene.

Tre ting jeg kunne tenkt meg å ta med meg fra Bolivia:

• En gul boble
  
• Minst ett (gjerne alle) av barna på barnehjemmet
• De fantastiske rundstykkene vi kjøper hos naboen
  

Tre ting jeg gleder meg til å legge igjen:

• Vannmangel
• Mañana mañana-holdningen
• Det hjerteskjærende synet av utallige løshunder over alt
  

Livsnyting på lavt nivå

(Bildet: F.v Mari Thoresen og Signe Aarvik)

Småleie av å måtte bære vann for å gå på do og å gå rundt møkketeå grunn av manglende dusjing, dro fire voluntørchicas til Arica i Chile fredag morgen. Målet var noen late dager i solparadiset nord på den langstrakte chilenske kysten. Og late dager ble det.

Vi ankom fredag kveld og nøt en liten halvtime på stranda før vi dro ut og spiste kveite. Et av målene med turen var å spise så mye fisk vi klarte på grunn av at det er lite fisk å få her i La Paz. Ironisk nok har Chile mye har skylda for det. Det var nemlig de som tok den siste resten av kyststripe som Bolivia hadde for mange herrens år siden, derfor har ikke Bolivia kyst- eller fiskeindustri. Dog har de fortsatt et topp trent sjøforsvar i tilfelle de tilfeldigvis liksom kanskje kunne tenkes å få igjen kysten sin en gang i framtida.

Lørdag ble for det meste tilbrakt på stranden. Ingen av oss klarte helt å kvitte oss med følelsen av å være på Tenerife eller Gran Canaria eller noe i den duren. Men har du sett en badeby, har du vel sett dem alle.

Søndag, vår siste feriedag, ble også for det meste tilbrakt på stranda. Om kvelden gikk vi på Maracuya, en fiskerestaurant vi hadde fått anbefalt. Steik, jeg tror jeg aldri har smakt så god laks. Den må nok være norsk:p

Mandag morgen bar det hjemover til folkeskikk og mobildekning på et herlig opplegg av en buss som i stedet for å bruke aircondition i den stekende varmen, peste på med varmeovner på fullt. Rutinerte som vi har blitt etter noen uker uten vann, hadde vi jo selvfølgelig sørget for å være så rene som mulig før vi skulle ta fatt på den lange bussturen hjem til vannløse Casa Alianza. Dog viste det seg å være en unødvendig anstrengelse siden svetten rant i den steikende bussvarmen. Da vi kom hjem, var det satt opp et provisorisk vannanlegg som gjør at vi kan få oss en dusj i uka uten å bruke flasker eller ymse til å helle vann over oss. Bra opplegg, men det kan bli spennende å se hvor lenge tankene holder ettersom antallet beboere er over doblet her denne uka på gunn av besøk fra en folkehøyskole.

Angående tittelen: Lavt nivå = meter over havet. Resten foregikk på høyt nivå.

Karneval og offentlig-toalett-hostell

Helga ble tilbrakt i Oruro, en gruveby drøyt tre timer fra La Paz. Fredag kveld satte de 16 norske chicasene seg på bussen med nesa retta mot spøkelsesbyen på 4000 meters høyde. Turen gikk ikke helt smertefritt for seg på grunn av ymse vanskelige immi-, em- eller mi-grasjonsmyndigheter. Ikke godt å si hvor de kom fra, men vanskelige var dem. Tre ganger ble vi stoppet! De var ikke fornøyde med at vi ikke hadde med oss passene våre, noe vi ikke hadde av den enkle grunn at det er risikosport å ha med seg noe så verdifullt her nede. Det er få av våre verdisaker som er så verdifulle som passene våre. Vi tenkte heller ikke at vi måtte ha dem med oss heller. Vi skulle tross alt bare til en annen by i samme land.

Vi kom oss da i alle fall til Oruro etter hvert. Bedre sent enn aldri. I Oruro skulle vi bo på Rio de Oruro. Var det et hotell? Nei. Var det et hostell? Nei. Var det et offentlig toalett? Ja! Det var mildt sagt litt av en opplevelse, etter å ha sittet fem timer på en mindre behagelig buss, å komme fram til vårt krypinn for to netter, og det viste seg å være et offentlig toalett med noen iskalde rom med harde senger. Ja, det var ille, MEN fordelen er at samme hva vi møter rundt omkring av hosteller og lignende fra nå av, er det ikke noe som kan overgå (eller undergå hvis det er noe som heter det) i dodgy-het. I tillegg er det en genial erfaring og noe å skrive hjem om.

Etter fem timers søvn var det opp igjen. Vi ble guidet til en "restaurant" der frokosten besto av noe fritert brød med melis på toppen og en slags maisdrikk/-suppe. Stedet lå like ved paradegata, så det ble både frokost og lunsj der. Lunsjen besto av lamakjøtt, kokt egg, en ostebit og poppa mais. Oruros lokale spesialitet. Chicasene begeistring sto nok ikke i taket siden sulten fortsatt gnog etter lett og søt frokost. Men noen av oss prøvde oss da på den interessante retten, og vi ble positivt overrasket, i alle fall over lamakjøttet. Det smakte skikkelig av pinnekjøtt. Egget turte vi ikke prøve oss på siden enda en runde med salmonella/e.coli/etwas ikke fristet.

Fra ni til rundt fem satt vi og så på karnevalsparaden. Steik så imponerende den var. Kostymene var helt utrolige, og det var imponerende å se på hvordan alle danset i takt. Ikke at vi forsto så mye av hva kostymene eller dansene betydde, men det var veldig fascinerende uansett.

Lørdag kveld tok mange av chicasene en cowboystrekk, før det bar ut i byen igjen. Vi spiste på byens eneste anbefalte restaurant før vi fant oss et sted med grei musikk og cervezas. Tidlig lørdag kveld ble vi fortalt om soloppgangsparaden, men vi regnet ikke med at vi skulle klare å holde oss våkne til da. Det greide vi, gitt, og steik hvor fascinerende den var. Klokka halv åtte var vi tilbake på vårt offentlige-toalett-hostell-krypinn, svært fornøyde etter å ha holdt ut såpass lenge.

Størsteparten av søndagen ble tilbrakt på restauranten vi spiste på lørdag kveld. Mye på grunn av at vi ville prøve å holde oss tørre til turen hjem. Karneval = store mengder vann her nede. Ikke drikking av vann, men spruting av vann. MASSE spruting av vann. Ikke på venner og kjente, men på alle man møter på. Karnevalet varte helt til tirsdag, og en gåtur på ca 200 meter i La Paz tirsdag kveld endte med fem vannballonger klint utover ryggen på undertegnede. Akkurat da var det en grei tanke at det var karnevalets siste dag.

Så hvordan kan karnevalsopplevelsen konkluderes? Jeg kan ikke si noe annet enn at det var en utrolig bra opplevelse. Tross stress på turen oppover, fantastisk dårlige boforhold, store mengder vann og skum i ører, øyne og generelt overalt der vi ikke klarte å få dekket med regnponchoer, og vanskeligheter med å oppdrive mat (det var ikke få pakker med Oreos fra småsjappene rundt omkring i Oruro som ble konsumert av las chicas i løpet av helga), var det en opplevelse for livet som jeg aldri ville vært foruten. Karneval i Sør-Amerika bør oppleves en gang, husk bare å ta med fullt Bergans-outfit og matpakke.

Siden det tar lang tid å legge ut bilder her på bloggen, legger jeg ut bildene fra karnevalet på min på Facebook-profil. Av frykt for de mange langfingrede karnevalsdeltakerne og alt vannet, hadde jeg ikke med meg kameraet hele dagen, men jeg håper og tror å få tak i flere bilder etter hvert.