Karneval og offentlig-toalett-hostell

Helga ble tilbrakt i Oruro, en gruveby drøyt tre timer fra La Paz. Fredag kveld satte de 16 norske chicasene seg på bussen med nesa retta mot spøkelsesbyen på 4000 meters høyde. Turen gikk ikke helt smertefritt for seg på grunn av ymse vanskelige immi-, em- eller mi-grasjonsmyndigheter. Ikke godt å si hvor de kom fra, men vanskelige var dem. Tre ganger ble vi stoppet! De var ikke fornøyde med at vi ikke hadde med oss passene våre, noe vi ikke hadde av den enkle grunn at det er risikosport å ha med seg noe så verdifullt her nede. Det er få av våre verdisaker som er så verdifulle som passene våre. Vi tenkte heller ikke at vi måtte ha dem med oss heller. Vi skulle tross alt bare til en annen by i samme land.

Vi kom oss da i alle fall til Oruro etter hvert. Bedre sent enn aldri. I Oruro skulle vi bo på Rio de Oruro. Var det et hotell? Nei. Var det et hostell? Nei. Var det et offentlig toalett? Ja! Det var mildt sagt litt av en opplevelse, etter å ha sittet fem timer på en mindre behagelig buss, å komme fram til vårt krypinn for to netter, og det viste seg å være et offentlig toalett med noen iskalde rom med harde senger. Ja, det var ille, MEN fordelen er at samme hva vi møter rundt omkring av hosteller og lignende fra nå av, er det ikke noe som kan overgå (eller undergå hvis det er noe som heter det) i dodgy-het. I tillegg er det en genial erfaring og noe å skrive hjem om.

Etter fem timers søvn var det opp igjen. Vi ble guidet til en "restaurant" der frokosten besto av noe fritert brød med melis på toppen og en slags maisdrikk/-suppe. Stedet lå like ved paradegata, så det ble både frokost og lunsj der. Lunsjen besto av lamakjøtt, kokt egg, en ostebit og poppa mais. Oruros lokale spesialitet. Chicasene begeistring sto nok ikke i taket siden sulten fortsatt gnog etter lett og søt frokost. Men noen av oss prøvde oss da på den interessante retten, og vi ble positivt overrasket, i alle fall over lamakjøttet. Det smakte skikkelig av pinnekjøtt. Egget turte vi ikke prøve oss på siden enda en runde med salmonella/e.coli/etwas ikke fristet.

Fra ni til rundt fem satt vi og så på karnevalsparaden. Steik så imponerende den var. Kostymene var helt utrolige, og det var imponerende å se på hvordan alle danset i takt. Ikke at vi forsto så mye av hva kostymene eller dansene betydde, men det var veldig fascinerende uansett.

Lørdag kveld tok mange av chicasene en cowboystrekk, før det bar ut i byen igjen. Vi spiste på byens eneste anbefalte restaurant før vi fant oss et sted med grei musikk og cervezas. Tidlig lørdag kveld ble vi fortalt om soloppgangsparaden, men vi regnet ikke med at vi skulle klare å holde oss våkne til da. Det greide vi, gitt, og steik hvor fascinerende den var. Klokka halv åtte var vi tilbake på vårt offentlige-toalett-hostell-krypinn, svært fornøyde etter å ha holdt ut såpass lenge.

Størsteparten av søndagen ble tilbrakt på restauranten vi spiste på lørdag kveld. Mye på grunn av at vi ville prøve å holde oss tørre til turen hjem. Karneval = store mengder vann her nede. Ikke drikking av vann, men spruting av vann. MASSE spruting av vann. Ikke på venner og kjente, men på alle man møter på. Karnevalet varte helt til tirsdag, og en gåtur på ca 200 meter i La Paz tirsdag kveld endte med fem vannballonger klint utover ryggen på undertegnede. Akkurat da var det en grei tanke at det var karnevalets siste dag.

Så hvordan kan karnevalsopplevelsen konkluderes? Jeg kan ikke si noe annet enn at det var en utrolig bra opplevelse. Tross stress på turen oppover, fantastisk dårlige boforhold, store mengder vann og skum i ører, øyne og generelt overalt der vi ikke klarte å få dekket med regnponchoer, og vanskeligheter med å oppdrive mat (det var ikke få pakker med Oreos fra småsjappene rundt omkring i Oruro som ble konsumert av las chicas i løpet av helga), var det en opplevelse for livet som jeg aldri ville vært foruten. Karneval i Sør-Amerika bør oppleves en gang, husk bare å ta med fullt Bergans-outfit og matpakke.

Siden det tar lang tid å legge ut bilder her på bloggen, legger jeg ut bildene fra karnevalet på min på Facebook-profil. Av frykt for de mange langfingrede karnevalsdeltakerne og alt vannet, hadde jeg ikke med meg kameraet hele dagen, men jeg håper og tror å få tak i flere bilder etter hvert.