Lørdag var ni av chicasene på en av de fineste og tøffeste turene Bolivia har å by på: Dødsveien på sykkel. Vi begynte i kulda på 4700 meters høyde. Da var det greit å ha seks lag med klær og Bergansen ytterst. Første delen av turen gikk på asfaltvei, men etter en vann-, sjokolade- og tissepause litt nedover i dalen, begynte vi på den heftig humpete grusveien. Jeg må innrømme at visse grenser ble tøyd i forhold til hvor fort jeg syns det er komfertabelt å rase nedover sleipe grusveier på sykkel i løpet av turen.
Etter å ha syklet i nærmere seks timer, hadde vi lagt bak oss 3600 høydemeter og 66 kilometer. Rumpe, armer og lår var mildt sagt mørnet etter den seks timer lange milkshake-reklamen, men det var utrolig deilig å tenke på at vi hadde syklet selveste Dødsveien. Og overlevd! Det er en grunn til at veien har fått navnet, så det er sprøtt å tenke på at den var hovedveien mellom La Paz og Caranavi for bare ett år siden.
Etter å ha fått av oss alt utstyret og de gjennomvåte klærne våre, var det deilig å nyte lunsjen som var medbrakt fra vår lille danske oase. Deretter hoppet noen av oss ut i bassenget før vi tok en dusj og masse bilder, før vi satte oss inn i bussen for å dra hjem. Dengang ei. Et stykke på vei måtte vi snu på grunn av jordras på den nye veien som ble bygd for å erstatte Dødsveien. Hvordan skulle vi da komme oss hjem? Jo, vi måtte kjøre Dødsveien. Det var en absolutt interessant, men ikke veldig morsom opplevelse i regnet og mørket. Dog gikk det ganske radig, og vi var oppe på asfalten igjen med snuten i retning La Paz før vi visste ordet av det.
Jeg fikk ikke tatt så mange bilder på turen, men de jeg tok ligger på http://www.facebook.com/album.php?aid=96969&l=8bbf3&id=678725112
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar