Infotur til Dalstrøka Innafor

Onsdag morgen fylte vi infobilen og satte atter kursen mot grisgrendte strøk. Denne gangen gikk turen til Combaya. Den begynte dog på den andre siden av dalen, 200 meter i luftlinje fra selve Combaya. Der besøkte vi en skole og et blomsterprosjekt, og velkomsten var det ingenting å si på. I skolegården var det satt fram stoler til oss slik at vi kunne sitte så alle kunne se oss mens vi hørte på takketaler, sang og diktframføring på ekte boliviansk vis med heftig innlevelse og store armbevegelser.

Etter noen timer på den ene siden av dalen, var det på tide å komme seg over til Combaya. Som tidligere nevnt, er det ca 200 meter i luftlinje, men det tar tre ubehagelig humpete timer å komme seg dit i bil. Vel framme i Combaya fikk vi middag, før det ble litt jamming både på spansk og norsk. Etter en koselig "jammesession", fant vi ut at det sto mange unger utenfor hovedkontoret til MAN-B som skulle være vårt krypinn for natten. De ventet på at vi skulle komme ut for å være med å spille fotball og leke. Det var utrolig gøy å spille og leke med ungene, og de syns det var minst like gøy. I alle fall da vi begynte med Slå på ring og Bjørnen sover. Det var bare såvidt vi fikk lov til å gå inn for å sove da klokka begynte å nærme seg sengetid etter en lang dag for trøtte infovolontører.


Dagen etter skulle vi besøke Pusa Pusa - en landsby lokalisert langt bortenfor folkeskikken og et godt stykke inni Dalstrøka Innafor. Etter cirka en times gange, kom vi fram til landsbyen. Der ute på landsbygda, der ingen skulle tru at noken kunne bu, ble vi møtt av en stor gjeng både barn og voksne. MAN-B har hjulpet byen med finansiering av ny skole, vannsystem og et blomsterprosjekt som gir innbyggerne inntekter. Dette har betydd mye for hele samfunnet der ute, så de var svært takknemlige for bidraget, noe de også ga sterkt uttrykk for overfor oss på en god blanding av aymara og spansk.

Vi har nå igjen en infotur før vi er ferdige her nede. Neste tur går til prosjektområdet Sorata. Der samarbeider MAN-B med befolkningen om jordbruksutvikling, skole- og helseprosjekter. Det er veldig både interessant og lærerikt å dra på disse turene, og det er fortsatt ikke så verst å kunne kalle det en helt vanlig dag på jobben.

Samma å je er hen i væla bære je ser... Titicaca?

Lørdag dro Hanne og jeg til Titicacasjøen. Den ligger 3800 moh. på grensa mellom Bolivia og Peru. Titicaca er den nest største innsjøen i Sør-Amerika og den høyest beliggende innsjøen i verden med kommersiell sjøfart.


Bolivianerne er ikke så veldig glade i nabolandene sine. Det er forskjellige grunner til det. I 1880 mistet de sin tilgang til kysten etter Salpeterkrigen mot Chile. De har dog fortsatt et aktivt sjøforsvar som de opprettholder i tilfelle de liksom atte på en måte kanskje skulle få tilbake sjøen sin en dag.


Peru er de heller ikke noe glade i, og det er en evig diskusjon hvilken del av sjøen som ligger på hvilket lands side - om det er Titi- eller Caca (oversatt: bajs) - delen.

De to chiquititas tilbrakte lørdagen i byen Copacabana

som er utgangspunkt for turer til Isla del Sol (Soløya) og Isla de la Luna (Måneøya) som begge
ligger på boliviansk side. Lørdag kveld hadde vi en fantastisk utsikt fra vinduet vårt på hostellet.


Søndag dro vi over til Soløya og tilbrakte dagen der. Navnet har den fått fra inkaene som mente at solguden ble født på øya. Det er over 180 ruiner på øya, og de fleste er datert tilbake til inkatiden - rundt 1500 e.kr.

For Hanne som kommer fra Stavanger og meg som syns det er samma å je er hen i væla bære je ser Mjøsa, var det deilig å komme seg litt vekk fra La Paz og ut til sjøen et par dager. Jeg hadde egentlig lyst til å dra ut til Taquile på peruviansk side. Der går mannfolkene rundt i røde eller mønstrete luer som de har strikket selv. Mønsteret, eller fraværet av mønster, indikerer hvilken sivilstatus mannen har, så det er på luene og ikke på hånden man kan se om de er gift eller ikke. Dessverre ble det ikke tid til å dra dit denne gang, men jeg har store planer om å dra tilbake hit, så da får jeg prøve å få med meg peruviansk side - enten det er Titi eller Caca - neste gang.

Høydetrening i høyfjellssol med høysnue og høy solfaktor

Ordet "fotballglede" har fått en ny betydning for meg etter at jeg kom til Bolivia. Det er her jeg virkelig har fått mulighet til å skjønne hvor mye akkurat fotball kan ha å bety i en hverdag som for mange av barna her kan være så vond og vanskelig at vi ikke klarer å forestille oss den.


Jeg har vært veldig heldig som har fått lov til å jobbe med fotball på Fotball krysser grensers fotballskoler på El Alto. Det skal ikke stikkes under en stol at dagene kan bli smått slitsomme. Tidlige morgener, sola som er knallsterk oppe i 4 000 meters høyde, og alt støvet som kryper inn i ører, nese og andre steder det finner veien, gjør sitt til at det er godt å komme seg i seng når dagen er over. Dog er erfaringene og gleden jeg får som et resultat av jobben det som gjør at det absolutt er verdt strevet.

Dagen begynner med at vi drar fra casaen rundt klokka sju. For 1, 50 bol tar vi minibuss opp til Perez i byen, deretter hopper vi på enda en minibuss som skal ta oss opp til Ceja på El Alto. På vei opp fra byen, har man en helt fantastisk utsikt fra minibussen.


Fra Ceja tar vi minibuss ut til bana vi skal på. El Alto er svært, så det tar sin tid å komme seg hit og dit. Spesielt siden veiene ikke alltid er de beste her i Bolivia.

Vel framme på bana er vi spente på hva dagen kommer til å inneholde. Bana er som oftest full av barn i alderen seks til 17 år, og det er ikke godt å vite hvilken aldersgruppe vi skal trene, om vi skal være assistenter eller hovedtrenere, eller om vi skal stå og se på eller bli med å spille.


Mandager har jeg ansvar for keepertreningen. Siden jeg har en lang fortid med fem nummer for store hansker og puter på låra, er det gøy å få lov til å jobbe med yngre keepere. Selv om det kanskje til tider svikter litt når det gjelder motivasjon, er det veldig gøy å få lov til å bruke to timer på dem hver mandag.

Det har vært noen oppstartsproblemer i forbindelse med fotballen. Helt konkret dreier det seg om at kommunen, de som er ansvarlige for å betale trenernes lønninger, har vært VM i trege med å underskrive kontrakter til trenerne. Kontraktene er ennå ikke underskrevet, noe som gjør at det bare er noen av de potensielt 13 trenerne som jobber foreløpig, og de som jobber, jobber gratis. Det er ikke en heldig situasjon på noen måte, verken for trenerne som ikke får jobbe eller lønn for jobben, eller for ungene som ikke får et tilbud siden mange av trenerne, foreståelig nok, ikke vil jobbe uten lønn. Dog er det lite å få gjort med det, så slik situasjonen er nå, jobber vi med fotball når vi kan.

Jeg kunne ønske jeg hadde mulighet til å være her lenger slik at jeg kunne få jobbet når fotballen virkelig kommer i gang og fungerer, men jeg håper og tror at ting vil komme på plass snart, både for barnas, trenernes og oss volontørers skyld.

Det hender forresten også at vi er og ser på fotballkamper her nede. De er tydeligvis ikke vant til "gringaser" på tribunen, så da ender vi gjerne opp her:

Søtt, SALT og syrlig

Onsdag kveld satte tre gira chicas seg på bussen til Uyuni. Målet var en tredagerstur til Salar de Uyuni, Saltørkenen og området rundt med alt det hadde å by på. Trøtte og mørbanka etter en lang natts ferd på buss, traska vi etter to dansker og to australiere til det første og beste reisebyrået i Uyuni. Det ble til at tre av dem ble reisefølget vårt på turen, noe som var med på å gjøre turen enda mer knall.

Halv ti torsdag formiddag var vi klare for vårt lille store eventyr. Torsdagen brukte vi for det meste i det fantastiske hvite saltødet. Med sine 12 000 kvadratkilometers areal, er Salar de Uyuni verdens største saltørken. Det er hvitt i hvitt så lang øyet kan se, noe som gjør at det er veldig gøy å leke seg med fotolinsene.

Etter å ha vært i Saltørkenen noen timer, dro vi videre til nattens krypinn: et salthotell midt i alt det hvite hvor tak og gulv var av salt.

Et av de mest fantastiske øyeblikkene i Saltørkenen var solnedgangen første dagen.

Dagen etter var det tidlig opp for å dra videre. Det første vi kom til, etter et uvisst antall timers humpete kjøretur, var en aktiv vulkan.

Deretter var det flamingofotografering ved noen innsjøer,

før vi dro videre for å se de spennende steinformasjonene midt i ørkenen. Der fant sjåføren vår ut at vi hadde punktert. Merkelig det der etter noen timers kjøring i steinrøys..

Fra ørkenen bar det til nattens krypinn. Det var mildt sagt et heller primitivt krypinn, men vi fikk da sove etter å ha tatt på oss seks lag klær med tre lag ull innerst. Krypinnet lå like ved Laguna Rosada, noe som var et fantastisk (og kaldt) syn.

Vi gikk til sengs tidlig med bange anelser at det ikke kom til å bli veldig behagelig å stå opp til snø og is i mørket klokka fire. Det var ikke veldig verken varmt eller moro å stå opp så tidlig, men vi kom oss i alle fall i vei til noe som skulle bli en fantastisk start på dagen og det jeg ser på som turens høydepunkt: Bading i varm kilde i soloppgangen. Badet var fantastisk, og etterpå fikk vi til og med kaffe til frokosten. Kan det bli bedre?

Etter bad og frokost, dro vi videre til Laguna Verde (Den grønne sjøen). Et nesten surrealistisk fargesprakende syn midt mellom fjell og ørken. Dessverre er giftige mineraler årsaken til sjøens farge, så noe bad fristet ikke. Men noen bilder ble det da.

Laguna Verde var siste punkt på programmet. Da gjensto bare en åtte timers humpete biltur før vi var tilbake i Uyuni for å vente på toget til Oruro.

Det er vanskelig å beskrive turen til Saltørkenen. Det var en naturopplevelse jeg aldri har opplevd maken til. Det var kaldt, det var varmt, det var søtt, det var salt, og kanskje litt syrlig på toppen. Uansett anbefaler jeg alle på det sterkeste å ta turen hvis dere har mulighet noen gang. Og gjør det gjerne før resten av verden finner ut at de også vil dra...

Det ble en bilderik blogpost dette, men man har da så mange flere bilder. Hvis dere vil se, har jeg lagt ut tre album på Facebook. De ligger på :

http://www.facebook.com/album.php?aid=107995&l=f5735&id=678725112

http://www.facebook.com/album.php?aid=108039&l=ab995&id=678725112

http://www.facebook.com/album.php?aid=108071&l=1b5e3&id=678725112