Onsdag kveld satte tre gira chicas seg på bussen til Uyuni. Målet var en tredagerstur til Salar de Uyuni, Saltørkenen og området rundt med alt det hadde å by på. Trøtte og mørbanka etter en lang natts ferd på buss, traska vi etter to dansker og to australiere til det første og beste reisebyrået i Uyuni. Det ble til at tre av dem ble reisefølget vårt på turen, noe som var med på å gjøre turen enda mer knall.
Halv ti torsdag formiddag var vi klare for vårt lille store eventyr. Torsdagen brukte vi for det meste i det fantastiske hvite saltødet. Med sine 12 000 kvadratkilometers areal, er Salar de Uyuni verdens største saltørken. Det er hvitt i hvitt så lang øyet kan se, noe som gjør at det er veldig gøy å leke seg med fotolinsene.
Etter å ha vært i Saltørkenen noen timer, dro vi videre til nattens krypinn: et salthotell midt i alt det hvite hvor tak og gulv var av salt.
Et av de mest fantastiske øyeblikkene i Saltørkenen var solnedgangen første dagen.
Dagen etter var det tidlig opp for å dra videre. Det første vi kom til, etter et uvisst antall timers humpete kjøretur, var en aktiv vulkan.
Deretter var det flamingofotografering ved noen innsjøer,
før vi dro videre for å se de spennende steinformasjonene midt i ørkenen. Der fant sjåføren vår ut at vi hadde punktert. Merkelig det der etter noen timers kjøring i steinrøys..
Fra ørkenen bar det til nattens krypinn. Det var mildt sagt et heller primitivt krypinn, men vi fikk da sove etter å ha tatt på oss seks lag klær med tre lag ull innerst. Krypinnet lå like ved Laguna Rosada, noe som var et fantastisk (og kaldt) syn.
Vi gikk til sengs tidlig med bange anelser at det ikke kom til å bli veldig behagelig å stå opp til snø og is i mørket klokka fire. Det var ikke veldig verken varmt eller moro å stå opp så tidlig, men vi kom oss i alle fall i vei til noe som skulle bli en fantastisk start på dagen og det jeg ser på som turens høydepunkt: Bading i varm kilde i soloppgangen. Badet var fantastisk, og etterpå fikk vi til og med kaffe til frokosten. Kan det bli bedre?
Etter bad og frokost, dro vi videre til Laguna Verde (Den grønne sjøen). Et nesten surrealistisk fargesprakende syn midt mellom fjell og ørken. Dessverre er giftige mineraler årsaken til sjøens farge, så noe bad fristet ikke. Men noen bilder ble det da.
Laguna Verde var siste punkt på programmet. Da gjensto bare en åtte timers humpete biltur før vi var tilbake i Uyuni for å vente på toget til Oruro.
Det er vanskelig å beskrive turen til Saltørkenen. Det var en naturopplevelse jeg aldri har opplevd maken til. Det var kaldt, det var varmt, det var søtt, det var salt, og kanskje litt syrlig på toppen. Uansett anbefaler jeg alle på det sterkeste å ta turen hvis dere har mulighet noen gang. Og gjør det gjerne før resten av verden finner ut at de også vil dra...
Det ble en bilderik blogpost dette, men man har da så mange flere bilder. Hvis dere vil se, har jeg lagt ut tre album på Facebook. De ligger på :
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar