Systematisk kaossystem

Bilde fra El Alto hvor det nesten bare er minibusser som trafikerer veiene. I bakgrunnen skimtes praktfulle Ilimani som rager 6462 m.o.h.

Kollektivsystemet i Bolivia er et slikt systematisk kaossystem. Dog kaotisk og kanskje til tider ganske uoversiktlig; det funker!

Systemet består av taxier, trufier, minibusser, mikrobusser og store busser. Taxiene er overalt, og for en tur på et kvarter betaler vi rundt 15 bolivianos (10,50 norske kroner). Trufiene er taxier som går i rute, og de koster tre bolivianos per tur. Mikrobussene ser ut som amerikanske skolebusser fra 1950-tallet og koster en bol per tur.
Vi bruker minibussene mest. Vi må benytte oss av minst tre for å komme på jobb på El Alto, noe en skulle tro innebar mye venting, men det går merkelig kjapt for seg. Vi begynner turen med minibuss fra gata vi bor i, Orajes, calle 10, og opp til Perez i byen. Der venter vi ca 10 sekunder før vi kan hoppe på en minibuss videre til Ceja på El Alto. På turen opp til El Alto klatrer vi heftig, noe som gjør at vi bør velge en minibuss med litt mer en to hestekrefter, hvis ikke kan turen ta laaang tid. Vel framme på Ceja, må vi finne en minibuss som skal ta oss videre til fotballbana. Når vi skal til bana som heter Santiago Segundo, må vi finne minibuss nummer 203, 617, 635 eller 696. Akkurat det er en liten utfordring, for det går lenge mellom de kommer. Det er heller aldri godt å vite om de har lyst til å plukke oss opp akkurat der vi står, eller om vi må gå et annet sted før de vil ta oss med.

De fleste minibussene har innkastere, noe som virkelig er noen interessante skapninger både å se og høre på. "Prado, Pereeez, uno cincue-entaaa. Prado, Prado, Prado, Pereeez, uno cincuentaaa". Fantastisk interessant og fascinerende opplegg, men noen ganger kan det være greit å skru opp volumet på mp3-spilleren, for det kan bli liiitt irriterende å høre på i over et kvarter. Hele turen med minibuss opp til bana på El Alto (kan ta alt fra 45 minutter til halvannen time) koster oss forresten ikke mer enn 3,50 bolivianos (drøyt to norske kroner). Det hele er med andre ord et herlig, fascinerende og billig opplegg.



Trafikksystemet her i Bolivia er forresten generelt et kapittel for seg selv. Førerkortet ligger fortsatt godt planta i kofferten, for jeg har ikke tenkt til å våge meg ut i den bolivianske trafikken som sjåfør. Det er til tider utfordrende nok som fotgjenger. For det første er veiene i mildt sagt dårlig stand til tider, noe som gjør det ganske så ubehagelig og til tider til og med skummelt å bevege seg utenfor La Paz sentrum. For det andre tror jeg aldri at jeg kommer til å bli klok på trafikkreglene i dette landet. Hvis de har noen. Alt virker å være lov så lenge det ikke er politi i nærheten (noe det for øvrig egentlig er over alt. Det kalles sysselsetting!). Rødt lys er som regel ingen hindring så lenge de uniformerte ikke er i nærheten. Ordet vikeplikt tror jeg faktisk ikke finnes i vokabularet her. Her handler det mer om hvem som tuta først. De peiser på, gir tuta et lett trykk, og enser ikke hva som måtte komme fra siden, verken høyre eller venstre.

Men selv om trafikkreglene synes i beste fall å være trafikknormer, hvis ikke ikke-eksisterende til tider, er det ikke ofte en kommer opp i stygge situasjoner eller ulykker. Ikke mer enn i Norge i alle fall. Som sagt: det er kaotisk, og til tider til og med ganske så uoversiktlig, men det funker!