4 måneder - kort og godt

Elevene på fotballskolen på Santa Rosa med Gringita Bye i midten

Da var jeg hjemme igjen. Det er veldig rart plutselig å stå med to bein planta på flatbygdene på Hedmarken igjen, men det var jo koselig å komme hjem også.

Jeg kan ikke få sagt hvor fantastisk bra disse månedene har vært på alle mulige måter. Det har vært en fire måneder sammenhengende opplevelse, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Jeg har møtt mange fantastiske folk, både bolivianere, mine helt utrolig fantastiske norske samboere og resten av Misjonsalliansens ansatte i Bolivia, og jeg har fått oppleve å bo og leve i et helt nytt og veldig spennende land som jeg har lært å bli veldig glad i. Der har jeg fått erfare en ny kultur, i tillegg har jeg fått lære meg et nytt språk.

Selv om jeg dro for å prøve å gi litt av meg selv, er det inntrykket jeg sitter igjen med at jeg har fått mye mer enn jeg har gitt på alle områder. Jeg har vært så heldig at jeg har fått bruke fire måneder på å bo og jobbe i et fantastisk land, og det har utelukkende vært en stor opplevelse, i tillegg har jeg lært utrolig mye disse månedene. Jeg vil nevne noen ting lært:

• Som frivillig redder man ikke verden, men en kan være med på å gjøre dagen bedre for noen bare ved å være til stede
• Det handler ikke om veldedighet, men om rettferdighet
• Å fortsette å smile selv om ting tar tid og det ofte ikke går som planlagt
• Nytt språk og ny kultur hos en fantastisk befolkning i et fantastisk land
• Hvor godt vi egentlig har det her i Norge
• Counting time isn´t as important as making time count

Og sist, men ikke minst: Det finnes blondiner i Bolivia! :p

Det var noen ting som måtte på plass for at det skulle gå i orden, så TAKK til alle som gjorde som gjorde det mulig for meg å dra til Bolivia!

Hipp, hipp, hipp, HURRA!

Selv om vi er på den andre siden av kloden, betyr det ikke at 17.maifeiringen dempes. Heller motsatt.

Dagen begynte med felles frokost for chicasene som var til stede på casaen. Veldig gildt og godt.

Feiringen fortsatte hos familien Vik. Der var det, som seg hør og bør på 17. mai, duket til pølsefest. Jeg var for anledningen dedikert oppgaven å stå i pølseboden, og lød det ganske så passende kallenavnet Frøken Pølserud.

Etter pølser og stas var det tid for tog. Toget fikk mye oppmerksomhet fra naboene. Gringos locos som ravet rundt i gata og gaulet på et fremmed språk med blåsepiano i spissen av det hele, skapte merkelig nok oppsikt.

I tillegg til å gå i tog, ble det også sørget for andre ting som hører 17. mai til. Pølse og lompe, is fra ismannen, rømmegrøt og potetløp var noen av ingrediensene som gjorde dagen fullkommen. Strålende sol fra skyfri himmel var også med på å gjøre dagen knall.

Siste infotur - Sorata

Vår siste infotur gikk til Sorata. Byen ligger tre timer utenfor La Paz, og det er heldigvis bedre veiforbindelse dit enn til byene vi har vært i på andre infoturer. 

Vi kom fram i tolvtiden i går og besøkte en skole som Misjonsalliansen er med og støtter. Vi besøkte enda en skole før vi dro videre til et vannprosjekt hvor et system Misjonsalliansen har vært med og støttet, sørger for at bøndene i en landsby får vann fra elva til avlingen sin og andre ting de trenger vann til.

Etter å ha besøkt vannprosjektet dro vi tilbake til Sorata for å spise kveldsmat. Der fikk vi også sett kvartfinalen Sør-Amerikas versjon av Champions League, Copa Libertadores, mellom argentinske Boca Juniors og mexicanske Atlas.

I dag var det opp halv sju og ut på tur. Vi dro til en landsby to timers humpete vei fra Sorata. Misjonsalliansen skal støtte arbeidet med en skole og et helsesenter i byen i tillegg til andre tiltak som skal iverksettes, så vi ville besøke byen før det settes i gang.

Etter lunsj på hovedkontoret bar det hjem til La Paz og noen travle siste dager med 17.maifeiring og annet stas. På vei hjem hadde vi forresten fantastisk bra utsikt til Illimani.

Surfin' USA

Nå har vi akkurat planta beina på boliviansk jord etter ei uke i LA, og heite for ei uke det har vært!

USA er et sos.ant-studie i seg selv. Det så vi med en gang vi satte beina på amerikansk jord, og studiet fortsatte. Alt er stort, glossy og surrealistisk, og noe av det gøyeste med turen var å studere folk og hvor mange som gled inn i kategorien "Som vist på TV" i betydning av de klassiske prototypene en finner i ymse sit.coms hverdager mellom tre og elleve på TV3.

Noe som ikke var veldig positivt med LA var at det var kronglete og tidkrevende å ta seg fram, spesielt siden vi bodde i en by litt utenfor selve LA. Det var grunnen til at det ikke ble til at vi gjorde så mye "touristy" som å dra på "beachen" og "star spotting" i Hollywood.

Vi fikk imidlertid med oss et par-tre ting som er obligatoriske når en er i LA: Vi så en kjendis (nærmerer bestemt min favoritthomse fra Homsepatruljen USA, Carson),

vi var "vitner" til en filmpremiere

og vi var i Disneyland. Det er noe av det gøyeste jeg har gjort på lenge. Det var som å traske en dag i Eventyrland, og det var herlig å få lov til å være litt barnslig igjen. Vi måtte selvfølgelig kjøre alle "karusellene" vi kunne, og parken kunne ikke forlates før vi hadde spist sukkerspinn og tatt bilde sammen med Mikke Mus.

Vi fikk også med oss en annen "typisk happening" i USA: Vi kom midt oppi et drap. Vi var der riktignok etter at det hadde skjedd, men det var ikke mange timene om å gjøre, så det var fullt av politifolk rundt omkring og over alt.

Til tross for sistnevnte mindre hyggelige "event", hadde vi nok en fantastisk tur, i tillegg var det kjempe å komme tilbake til La Paz og Casa Alianza og alle snuskene her som jeg ikke har sett på over en uke. "Livet er herlig, sier frk. Bye med et stort smil".

Sjekk ut bildene fra turen på:

http://www.facebook.com/album.php?aid=117401&l=ee990&id=678725112
http://www.facebook.com/album.php?aid=117410&l=0004f&id=678725112

Jeg skal laste opp flere bilder her så fort nettet blir litt mer stabilt.

Asi es la vida en Bolivia

Bolivia er Bolivia, pleier vi å si mens vi, med et smil eller lettere frustrerte, rister på hodet. I det ligger det ganske mye. Den bolivianske kulturen har virkelig sin sjarm, og forskjellene i kultur og samfunn møter oss daglig hvorenn vi ferdes. Det er kanskje ikke alltid like morsomt når man har avtalt å møtes til en viss tid, men med norsk punktlighet i ryggsekken, ender opp med skjegget i postkassa. Da har man bare avtalt, men glemt å konfirmere avtalen etterpå, og bolivianeren tenkte som så at da hadde man ingen avtale allikevel.

Andre ting er mer sjarmerende. For eksempel er det vanlig å hilse med et håndtrykk og et kyss på kinnet. Som nordmenn, med de intimgrenser det måtte innebære, var det litt overveldende til tider på førsten å skulle hilse på alle, kjente og ukjente, på den måten, men det er noe vi har blitt ganske vant til etter hvert.

I sentrum av La Paz løper ungdomsskoleelever rundt ikledd sebra- og eselkostymer. De skal passe på at folk ferdes trygt i trafikkaoset. Det er ganske spessjelt å se på hvordan disse skapningene hopper rundt og veiver med armer og bein, og det er gøy å lese eslenes plakater hvor det står "Dess mindre respekt du viser, dess mere esel blir jeg".

Overalt hvor man ferdes i Bolivia møter man "cholitaer". Cholitaene er noen ganske så interessante damer. Nå er de bare et vanlig innslag i hverdagen for oss, men på førsten var det rart å se hvordan damene går rundt med fem svære skjørt utenpå hverandre, lange fletter og hatt på toppen. I tillegg har de et klede på ryggen hvor de bærer alt fra barn til epler og bananer.
Andre ting som er ganske spesielle og relativt uvanlige for oss gringaser, er det at bolivianerne sjeldent drikker kaldt drikke. Dette unngår de fordi de er redde for å bli forkjøla og syke av det. De blander heller ikke sammen varm og kald mat. De er også veldig flinke til å gjennomføre streiker og blokkader. Dette er man vant til i det bolivianske samfunnet, og en kan gjerne bli stående noen timer på vei til jobb fordi veien er blokkert av frustrerte bolivianere som for eksempel ikke har fått gassen de skulle hatt. Blokkader og streiker er såpass etablert her i landet at arbeidere må betale bøter hvis de ikke stiller opp på en blokkade de skulle ha vært med på.
I Bolivia er forholdet til dyr ganske annerledes enn det er hjemme. Her tasser det tusenvis av hunder uten eiere rundt overalt. Det er heller ikke uvanlig at griser og sauer springer rundt på fotballbanene vi trener på på El Alto.
Andre ting som er ganske vanlige her i landet er telefoner overalt på gata, i kiosker og i egne telefonbutikker. Selv om de fleste, i disse teknologiske tider, har mobiltelefon, er det disse telefonene bolivianerne bruker mest. Skopussere er andre skapninger som er vanlige å se her. De pusser skoene for en til tre bolivianos for bolivianere, men skulle du være så uheldig å være gringo, kan det hende du må ut med opptil ti bol. Asi es la vida.
Baños publicos, offentlige toaletter, finnes også overalt...
Noe som er like gøy hver gang, er å se lastebiler med navn på norske og svenske transportselskaper og lignende. Grunnen er at de skandinaviske landene har en eksportavtale med Bolivia som går ut på at gamle lastebiler og trailere sendes hit. Her om dagen så jeg blant annet en lastebil med skilt på taket der det sto Kolo veidekke.

En ting som kanskje vil overraske mange der hjemme er at bolivianerne er ganske så norske i sin væremåte. Nå har ikke jeg vært i overveldende mange land i Sør-Amerika, men i forhold til i de andre landene jeg har vært i, er befolkningen her mye mer innadvendte og tar ikke uoppfordret kontakt med deg. Det er ikke det at de er kjipe og asosiale heller, for tar du kontakt med dem, åpner de seg fort. De er kanskje mer sjenerte. Jeg liker virkelig folket her nede. De har en livsgnist som jeg sjelden har sett maken til, og det til tross for at 60 prosent av landets befolkning lever i fattigdom. I tillegg er de veldig ærlige, så vi trenger ikke å være redde for å bli lurt, slik man gjerne er i andre land på kontinentet. Til tider kan de nok være litt for ærlige, og de legger ikke noe imellom for å fortelle om de syns noen har noen kilo i overkant av det de burde ha. Bolivianerne er også noen reale arbeidsjern, og de står på fra tidlig morgen til sen kveld for å kunne tjene nok til å fø seg og sine.

Nå kan det kanskje virke som jeg har tatt mine rosa briller på i forhold til mitt inntrykk av bolivianere og det bolivianske samfunn. Det har jeg ikke. Bolivia er Sør-Amerikas fattigste land og ligger på 117. plass på kåringen over levestandard blant alle verdens land. Som tidligere nevnt lever 60 prosent av befolkningen i fattigdom, i tillegg er det bolivianske samfunnet også preget av fyll og vold i hjemmene. Det sies for eksempel at 80 prosent av barna jeg møter i min jobb på El Alto, opplever vold i sine hjem. Likevel stråler folk her av en utrolig livsgnist, og humøret er det som regel ingenting å si på. Jeg vil anbefale de som har mulighet om å dra og oppleve folk, land og kultur her i Bolivia. Bare si ifra, så kan jeg være med som guide:)

Systematisk kaossystem

Bilde fra El Alto hvor det nesten bare er minibusser som trafikerer veiene. I bakgrunnen skimtes praktfulle Ilimani som rager 6462 m.o.h.

Kollektivsystemet i Bolivia er et slikt systematisk kaossystem. Dog kaotisk og kanskje til tider ganske uoversiktlig; det funker!

Systemet består av taxier, trufier, minibusser, mikrobusser og store busser. Taxiene er overalt, og for en tur på et kvarter betaler vi rundt 15 bolivianos (10,50 norske kroner). Trufiene er taxier som går i rute, og de koster tre bolivianos per tur. Mikrobussene ser ut som amerikanske skolebusser fra 1950-tallet og koster en bol per tur.
Vi bruker minibussene mest. Vi må benytte oss av minst tre for å komme på jobb på El Alto, noe en skulle tro innebar mye venting, men det går merkelig kjapt for seg. Vi begynner turen med minibuss fra gata vi bor i, Orajes, calle 10, og opp til Perez i byen. Der venter vi ca 10 sekunder før vi kan hoppe på en minibuss videre til Ceja på El Alto. På turen opp til El Alto klatrer vi heftig, noe som gjør at vi bør velge en minibuss med litt mer en to hestekrefter, hvis ikke kan turen ta laaang tid. Vel framme på Ceja, må vi finne en minibuss som skal ta oss videre til fotballbana. Når vi skal til bana som heter Santiago Segundo, må vi finne minibuss nummer 203, 617, 635 eller 696. Akkurat det er en liten utfordring, for det går lenge mellom de kommer. Det er heller aldri godt å vite om de har lyst til å plukke oss opp akkurat der vi står, eller om vi må gå et annet sted før de vil ta oss med.

De fleste minibussene har innkastere, noe som virkelig er noen interessante skapninger både å se og høre på. "Prado, Pereeez, uno cincue-entaaa. Prado, Prado, Prado, Pereeez, uno cincuentaaa". Fantastisk interessant og fascinerende opplegg, men noen ganger kan det være greit å skru opp volumet på mp3-spilleren, for det kan bli liiitt irriterende å høre på i over et kvarter. Hele turen med minibuss opp til bana på El Alto (kan ta alt fra 45 minutter til halvannen time) koster oss forresten ikke mer enn 3,50 bolivianos (drøyt to norske kroner). Det hele er med andre ord et herlig, fascinerende og billig opplegg.



Trafikksystemet her i Bolivia er forresten generelt et kapittel for seg selv. Førerkortet ligger fortsatt godt planta i kofferten, for jeg har ikke tenkt til å våge meg ut i den bolivianske trafikken som sjåfør. Det er til tider utfordrende nok som fotgjenger. For det første er veiene i mildt sagt dårlig stand til tider, noe som gjør det ganske så ubehagelig og til tider til og med skummelt å bevege seg utenfor La Paz sentrum. For det andre tror jeg aldri at jeg kommer til å bli klok på trafikkreglene i dette landet. Hvis de har noen. Alt virker å være lov så lenge det ikke er politi i nærheten (noe det for øvrig egentlig er over alt. Det kalles sysselsetting!). Rødt lys er som regel ingen hindring så lenge de uniformerte ikke er i nærheten. Ordet vikeplikt tror jeg faktisk ikke finnes i vokabularet her. Her handler det mer om hvem som tuta først. De peiser på, gir tuta et lett trykk, og enser ikke hva som måtte komme fra siden, verken høyre eller venstre.

Men selv om trafikkreglene synes i beste fall å være trafikknormer, hvis ikke ikke-eksisterende til tider, er det ikke ofte en kommer opp i stygge situasjoner eller ulykker. Ikke mer enn i Norge i alle fall. Som sagt: det er kaotisk, og til tider til og med ganske så uoversiktlig, men det funker!